Norma Jeane - En blogg om Marilyn Monroe

Joe DiMaggio regnes som en av tidenes største baseballspillere. Han la opp i desember 1951 etter en lang og suksessfull karriere i New York Yankees. Ved en tilfeldighet så han et bilde av Marilyn, der hun poserte med noen Chicago White Sox-spillere, og ønsket å møte henne. Han fikk arrangert et stevnemøte gjennom deres felles venn, David March. Den 8. mars 1952 møttes de for første gang på restauranten Villa Nova i Los Angeles. Marilyn var opprinnelig skeptisk til møtet fordi hun fryktet at han var en stereotypisk brautende idrettsmann. Hun kom nesten to timer for sent, men ble positivt overrasket over Joe. Han var en høflig og reservert mann, helt mottsatt av det hun hadde forestilt seg. Hun kjørte han tilbake til hotellet hans etter middagen.

 

Etter dette ble de raskt kjærester. Joe møtte opp på settet til Monkey Business og Marilyn ble med han på baseballkamp. Pressen elsket det nye drømmeparet, og Marilyns kjendisstatus økte naturligvis. Det ble imidlertid raskt klart at det var flere viktige forskjeller mellom dem. Joe hatet den overfladiske filmindustrien og hadde ingen interesse av Hollywood. Marilyn var på sin side ikke spesielt interessert i baseball. Han var svært forsiktig med penger, mens hun mente at penger var til for å brukes, både på henne selv og de rundt henne. Hovedproblemet var likevel Joes til tider sykelige sjalusi. Han hatet at andre menn gav henne oppmerksomhet, og de dristige klærne hennes. Det hjalp neppe på sjalusien hans at det kort tid etter deres første møte ble kjent at Marilyn hadde posert naken på noen bilder i 1949.



Enn så lenge dekket forelskelsen deres over motsetningene. Hun ble introdusert for den store familien hans. Joe var nest yngst av ni søsken og kvinnene i familien hans var stolte husmødre, akkurat slik han forventet at hans egen kone skulle være. Marilyn, som på dette tidspunktet var på full fart oppover i karrieren, var imidlertid overhodet ikke innstilt på å pensjonere seg riktig ennå. Hun svarte derfor unnvikende da Joe gjentatte ganger foreslo dette. Marilyn, som elsket barn, kom godt overens med Joes 10 år gamle sønn, Joe Dimaggio jr., som han hadde fra sitt første ekteskap.

Da Marilyn kom inn døren på hotellrommet sitt på Beverly Hills Hotel julaften 1952, hang Joe opp den siste pynten på juletreet. Han hadde også fyrt i peisen og hadde avkjølt champagne klar. Etterpå fortalte Marilyn til venner at det var den beste julaften hun noensinne hadde hatt.

Ettersom Joe hatet rampelyset ble han sjelden med Marilyn på ulike festlige anledninger. Hun ble derfor ofte fulgt av jounalisten Sidney Skolsky i stedet. De gangene Marilyn og Joe ble fotografert sammen, var det likevel umulig å skjule forelskelsen deres.




Like før Marilyn skulle reise til Canada for å spille inn River of No Return, hadde hun en krangel med Joe som førte til at han var innom leiligheten hennes og hentet klærne sine mens hun var på jobb. De ble imidlertid venner igjen og han reiste for å besøke henne under innspillingen. Han tilbragte dagene med jakt og fiske mens hun var på jobb. Marilyn likte vanligvis å ha venner på besøk om kvelden, men både Joes sjalusi og hans mistro til mennesker i filmindustrien gjorde dette vanskelig.



20th Century Fox bestemte at Marilyns neste film skulle være The Girl in the Pink Tights. Hun krevde å få lese manuset først, men filmselskapet nektet å gå med på dette og truet med å suspendere henne. Da innspillingen skulle begynne 15. desember møtte hun ikke opp. I stedet reiste hun til San Francisco med Joe. Hun bodde sammen med familien hans og hjalp til med pliktene i huset. Nyttårsaften gikk de ut for å spise på familierestauranten DiMaggio's. Da de kom hjem igjen fridde Joe til Marilyn og fikk ja. 20th Century Fox hadde for øvrig til slutt gått med på å sende manuset til henne, men etter å ha lest det ble hun bare enda mer bestemt på at hun ikke ønsket å spille i filmen. Den 4. januar 1954 ble hun dermed suspendert uten lønn. Marilyn og Joe giftet seg så 14. januar på rådhuset i San Francisco. Blant gjestene var bare hans familie og venner. Etter å ha flyktet fra de fremmøtte journalistene, kjørte de nygifte til en hytte på fjellet i nærheten av Palm Springs som de hadde fått låne av Loyd Wright.       


 

To dager etter bryllupet valgte 20th Century Fox å gjeninnsette henne, samtidig som de krevde at hun skulle møte på jobb igjen 20. januar. Dette gjorde hun imidlertid ikke. I februar reiste hun til Japan sammen med Joe, og kombinerte den offisielle bryllupsreisen med en forretningsreise som han allerede hadde planlagt. Både på vei frem og tilbake hadde de en mellomlanding på Honolulu. I Japan besøkte de flere byer, inkludert Tokyo, Hiroshima, Osaka og Yokohama. Marilyn reiste også på en firedagerstur til Korea, der hun til sammen opptrådte foran over 100 000 amerikanske soldater. Den siste dagen holdt hun en tale der hun blant annet fortalte: «Nå skal jeg fly tilbake til det viktigste i livet mitt - Joe. Og jeg vil stifte familie. En familie er viktigere enn en karriere.» Til tross for at hun ble utslitt av turen hadde Marilyn storkost seg. Da hun ble gjenforent med Joe sa hun: «Du har aldri hørt så mye jubel før!» Han svarte tørt: «Jo, det har jeg.»

   

De reiste tilbake til San Francisco, og Marilyn fikk til slutt løst konflikten med 20th Century Fox da hun gikk med på å spille i There's No Business Like Show Business. Den dagen Susan Strasberg besøkte settet, og møtte Marilyn for første gang, var Joe også tilstede. Marilyn spilte inn det dristige sangnummeret «Heat Wave», og Susan la merke til at Joe virket ukomfortabel. Det var lite som tydet på at Marilyn kom til å godta Joes ønske om å bli husmor på heltid. Hun hadde allerede avtalt å spille i enda en film, The Seven Year Itch. Da Marilyn var i New York i forbindelse med innspillingen av denne filmen lot de seg avbilde ved flere ulike anledninger.



Tidlig om morgenen 15. september skulle Marilyn spille inn den legendariske scenen der hun får den hvite kjolen sin blåst opp av luften fra en t-banerist. Joe var blant de mange tusen tilskuerne, og han ble rasende over det han var vitne til. Da Marilyn ankom hotellet etterpå hadde de en voldsom krangel. Flere vitner har fortalt at hun hadde flere blåmerker på kroppen etterpå. Likevel smilte og vinket de til fotografene da de forlot New York.



Til tross for at de fortsatt elsket hverandre, var det på dette tidspunktet klart at de ikke kunne fortsette ekteskapet. Den 4. oktober ble det annonsert til pressen at de hadde tatt ut separasjon. En gråtkvalt Marilyn holdt en pressekonferanse to dager senere.

 

Da Marilyn møtte i retten i forbindelse med skilsmissen, kunne hun fortelle at Joe ofte kunne være i så dårlig humør at han ikke snakket til henne på flere dager. Hun fikk heller ikke lov til å ha venner på besøk, og fortalte at hun hadde hatt tre besøk i løpet av ni måneder. Hun mente også at ekteskapet deres var preget av hans kjølige holdning og likegyldighet.

 


Joe var imidlertid langt fra ferdig med forholdet. Han hadde ansatt to privatdetektiver for å overvåke Marilyn, ettersom han var overbevist om at hun hadde et forhold til sanglæreren sin, Hal Schaefer. Han synes det de fant ut var interessant, og 5. november bestemte han seg for å gå til aksjon sammen med privatdetektivene og Frank Sinatra. De fire brøt seg inn i en leilighet, der de forventet å ta Marilyn og Hal på fersk gjerning. Det viste seg imidlertid at de hadde brutt seg inn i naboleiligheten ved en feiltakelse, og skremte vettet av Florence Kotz som bodde der. Hun saksøkte dem for 200 000 dollar, men gikk til slutt med på 7500 dollar i erstatning.

Noen få dager etter denne hendelsen ble Marilyn innlagt på sykehus for bli operert, grunnet endometriosen som hun slet med hele sitt voksne liv. Til tross for alt som hadde skjedd, besøkte Joe henne der. De beholdt vennskapet, men Marilyn avviste alle spekulasjoner om at de hadde funnet sammen igjen. Joe gav imidlertid ikke opp håpet om å vinne henne tilbake. Da The Seven Year Itch hadde premiere på bursdagen hennes, 1. juni 1955, var det han som fulgte henne. Han arrangerte også en bursdagsfest for henne samme kveld.




Marilyn innledet et forhold til Arthur Miller i 1955, og de giftet seg året etter. Det så dermed ut som at Joe var ute av livet hennes for godt. Hun møtte han ikke på flere år, men holdt kontakt med familien hans og fikk dermed vite hvordan det gikk med han. Etter at Marilyn ble skilt fra Arthur, ble Joe en av hennes viktigste venner. Julaften 1960 sendte han henne en blomsterbukett med en kort hvor det bare stod «hilsen Joe.» Da hun ringte han for å spørre hvorfor han hadde sendt blomstene, svarte han at han hadde håpet på at hun skulle ringe for å takke for dem. De avtalte at han skulle komme hjem til henne samme kvelden, og hun skrev senere i et brev til psykiateren sin, dr. Ralph Greenson, at hun var glad for at han kom, selv om hun følte seg deprimert.

Da hun frivillig ble innlagt på Payne Whitney Psychiatric Clinic i feburar 1961, uten å være klar over at det var et psykiatrisk sykehus, var det Joe som ble redningen hennes. Han truet med å plukke sykehuset fra hverandre murstein for murstein, dersom hun ikke ble skrevet ut igjen. Senere skrøt hun over dette til vennene sine. Marilyn ble i stedet innlagt på Columbia Presbyterian Medical Center, der hun ble værende i rundt tre uker. Joe besøkte henne daglig. Etter at hun ble skrevet ut, avtalte de at de skulle møtes i Florida der han trente New York Yankees på forsesongen. Hun tilbragte noe uker der sammen med Joe, og de koste seg med turer på stranden og middager sammen.

 

Etter at Marilyn hadde fjernet galleblæren, fikk hun besøk at halvsøsteren sin, Berniece Baker Miracle, i New York der hun bodde. Joe var også en fast gjest hjemme hos henne, og Berniece la merke til at han tydelig elsket henne fortsatt. Han hadde også en pysjamas hjemme hos henne ettersom han ofte overnattet. Den 22. september sendte Marilyn et telegram til Joe der hun blant annet skrev: «Elsker deg, mer enn noensinne, tror jeg.»  Julen 1961 tilbragte Marilyn og Joe sammen, og var på middagsbesøk hos dr. Greenson og familien hans første juledag. Dr. Greensons datter, Joan, mente at de oppførte seg som et gammelt ektepar. Nyttårsaften tilbragte de også sammen. Da Marilyn vurderte å kjøpe huset i Brentwood, hennes siste bosted før hun døde, tok hun Joe med seg for å se på huset først. Han hjalp henne også med å flytte inn i mars 1962, og sendte pysjamasen sin til henne i posten. De møttes flere ganger i løpet av sommeren og holdt også kontakten på telefon.

Den 1. august sluttet Joe i jobben sin. Mange rykter går ut på at han enten hadde planer om å fri til Marilyn, eller at han allerede hadde fridd og fått ja. Marilyn hadde også kontakt med Joes sønn, og Joe satte stor pris på at hun ofte var et lyttende øre når sønnen hadde problemer. Den 4. august, rundt klokken 19.15, ringte Joe jr. henne. De pratet i rundt 20 minutter og Marilyn var i godt humør. Han fortalte henne blant annet at han hadde brutt forlovelsen sin, noe hun syntes var gode nyheter. Noen timer senere døde Marilyn.

Joe arrangerte begravelsen hennes sammen med Berniece. Kvelden før tilbragte han fire til fem timer sammen med den døde kroppen hennes. På vei til begravelsen holdt Joe sønnen sin i hånden mens de ble kjørt. Joe jr. uttalte senere at dette var det nærmeste de to noensinne hadde kommet hverandre. Da de sørgende så skulle ta farvel med Marilyn, ble kisten åpnet. Joe kysset henne på pannen og hvisket: «Jeg elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg.»



Etter Marilyns død ble det funnet et brev til Joe som hun aldri hadde fullført: «Kjære Joe, hvis jeg bare hadde klart å gjøre deg lykkelig, så hadde jeg oppnådd det vakreste og vanskeligste i hele verden: å gjøre et menneske fullstendig lykkelig. Din lykke er min lykke, og...»

Joe leverte blomster på graven hennes ukentlig de neste 20 årene. Han var den eneste av hennes tre ektemenn som hverken giftet seg på nytt eller uttalte seg om henne offentlig. Han døde 84 år gammel i 1999.