Norma Jeane - En blogg om Marilyn Monroe

Marilyn nevnes ofte som en av de mest tragiske Hollywood-skjebnene, som etter en vanskelig barndom ble fullstendig ødelagt av filmindustrien og media. Hun var et offer hele livet og var dermed en person man bør synes veldig synd på.

Flere av de som stod henne nær har imidlertid reagert på denne fremstillingen. Sam Shaw og Norman Rosten skrev følgende i Marilyn Among Friends:

«Certain commentators, women especially, say that Marilyn was a 'victim' of the Hollywood system. How do you feel about that Sam?

I don't agree.

Neither do I, it's too easy.

You can say she was crushed by forces beyond her control, personal weaknesses, drugs and pills. That isn't the same as being a victim. At the beginning, maybe you could use that word, low pay, all kinds of hours, industry exploitation...

I think women want to use her as a symbol, to evoke sympathy through her struggle and, rightly so, given the cultural and economic factors, to see it as a political thing.

But you know Norman - we've both lived through it - that Marilyn fought back, something your ordinary victim doesn't do. She fought the studio and its contract tyranny and won small but important victories, such as script approval, choice of director, other controls... you can't call her a victim, period. It isn't simple with Marilyn. Nothing is.»

Susan Strasberg skrev noe av det samme i Marilyn and Me: Sisters, Rivals, Friends:

«Something I do know is that Marilyn was not the victim she's been painted as. She would have hated the label. She fought too hard and took too much responsibility to have her life trivialized like that. Yes, she was wounded in her early years, and yes, she was treated badly in the later ones, but she was a complex woman who lived a complex life always aspiring to reach higher.

Carl Jung believed that if we didn't recognize and confront our own shadows they would be forced to manifest in our lives as our own fate. Marilyn of all people was aware of her shadows, even when she tried to evade them in pills and drink. In that paradoxical way she had, she was the biggest liar and the most honest person I knew.

It no longer amazes me that Marilyn died so young, but that she lived so long and accomplished so much. From the moment she entered the race, she was the dark horse running as a long shot with a heavy weight of handicaps on her back.»

Jeg er helt enig i det de skriver. Det blir altfor enkelt å stemple Marilyn som bare et offer. Ved å gjøre dette gir man henne heller ikke æren for alt det hun faktisk var i stand til å oppnå, til tross for alt det vanskelige hun måtte igjennom. Det er imponerende at hun i det hele tatt ble et noenlunde velfungerende voksent menneske, med den barndommen som hun hadde. Som om ikke det var nok, jobbet hun hardt for å oppnå drømmen sin om å bli en skuespillerinne, til tross for at oddsen mildt sagt var mot henne.

Det var likevel ikke nok for henne å bare være en stjerne. Hun ønsket å bli en seriøs skuespillerinne. Gjennom hele karrieren jobbet hun hardt for å forbedre talentet sitt, men det hjalp lite ettersom både 20th Century Fox og media fortsatt anså henne som en «dum blondine». Hun måtte derfor ta opp kampen mot et av verdens mektigste filmselskap for å få en kontrakt som gav henne større kontroll på sin egen karriere. På den tiden hun levde var det nemlig filmselskapene som bestemte hvilke filmer skuespillerne skulle spille i, og de hadde dermed makten til å både skape stjerner og knuse dem igjen. Marilyn vant en viktig seier, ikke bare for henne selv, men også for andre skuespillere som da fikk bevist at filmselskapene ikke var så allmektige likevel.

For meg spiller det ingen rolle at hun til slutt tapte kampen mot problemene og døde i så ung alder. Hun kjempet hele livet for å forbedre seg og gjøre drømmene sine til virkelighet. Dette er noe vi alle kan se opp til, uavhengig av hvordan det til slutt endte.