Norma Jeane - En blogg om Marilyn Monroe

Den første boken jeg skal skrive om, men dessverre ikke kan anbefale, er IKON Marilyn Monroe, skrevet av Kjersti Scheen. Denne boken er ganske ny, lett tilgjengelig, billig, kort og ikke minst skrevet på norsk. Derfor er jeg sikker på at mange blir fristet til å lese den. Jeg må innrømme at jeg fryktet at den ikke var så bra, og etter å ha bladd litt i den i en bokhandel fikk jeg mer enn bekreftet dette. Ettersom jeg ikke kjøper bøker som jeg ikke liker, lånte jeg den derfor fra biblioteket.

Med tanke på hvor mange bøker som er skrevet om Marilyn er det egentlig et kunststykke å få så mange feil som det er i denne boken. Informasjonen er tilgjengelig, man må bare vite hvor man skal lete. Det kommer ikke klart frem hvilke kilder forfatteren har brukt. Hun nevner tre bøker som hun anbefaler, men den ene er selvbiografien til Shelley Winters. Selv om Shelley kjente Marilyn er selvbiografien hennes natuligvis ikke førstevalget når man skal lese Marilyns livshistorie. Kjersti skriver at hun blant annet har funnet informasjon på Internett, og en del sitater fra My Story. Da er det kanskje ikke så overraskende at resultatet har blitt så dårlig som dette.

Mye av boken består av ren fiksjon, altså ordrette samtaler mellom Marilyn og andre personer, samt hennes egne tanker, som forfatteren har diktet opp. Jeg liker ikke denne fortellerformen fordi det naturligvis er umulig å skulle gjengi slike ting korrekt. Like etter at Kjersti har fortalt om Gentlemen Prefer Blondes kommer det en slik «scene»: Regissøren er irritert på Marilyn og forteller henne at hun er Alice som har ventet på et kyss i to år fra en ikke navngitt mann. Hvilken film er dette fra? Leseren får naturligvis inntrykk av at det er under innspillingen av Gentlemen Prefer Blondes, men der spiller ikke Marilyn en kvinne ved navn Alice som har ventet på et kyss.

Forfatteren fokuserer på «offeret Marilyn». Det er ingen tvil om at målet er at leseren skal synes synd på henne stort sett gjennom hele boken. Dette blir dette en altfor unyansert fremstilling av livet hennes. Det var tross alt ikke bare elendighet, og dersom man ser bort fra alle oppturene, alt hun faktisk var i stand til å oppnå, får man ikke noe fullstendig bilde av hvem det komplekse mennesket Marilyn Monroe egentlig var.

Karrieren hennes får man ikke vite like mye om. Jeg la også merke til både feil rekkefølge på filmer og feil handlingsreferat. Det fokuseres mest på at Marilyn stadig kom for sent, hadde problemer med å huske replikker og var avhengig av skuespillerinstrøktøren sin. Med andre ord er det «stakkars Marilyn», og ikke talentfulle Marilyn det fokuseres på. Kjersti nevner såvidt at Marilyn startet sitt eget filmselskap. Marilyn Monroe Productions var imidlertid et produksjonsselskap.

I en såpass kort bok som dette er det viktig å prioritere hvilke opplysninger som er viktige å få med. Forfatteren har viet et helt kapittel til Marilyns vennskap med den tidligere nevnte Shelley Winters. Hun bruker faktisk mer plass på dette enn for eksempel forholdet til Joe DiMaggio, kampen mot 20th Century Fox og studiene på Actors Studio. Det er dermed helt tydelig at hun selv har lest selvbiografien til Shelley, men faktum er at hun var ikke så viktig i Marilyns liv at det er nødvendig å nevne henne i det hele tatt når man bare skal skrive en kort bok.

Kjersti roter en del med opplysningene om Martin Edward Mortensen. Jeg har ikke sett noen beviser for at faren hans var født i Haugesund. På alle papirer jeg har sett står det bare at faren hans var født i Norge. Både Martin Edwards og dermed også den angivelige datterens navn var skrevet feil på fødselsattesten hennes. Navnet hennes står derfor oppført som Norma Jeane Mortenson, ikke Mortensen. Marilyn hevdet ikke at han var hennes far, slik Kjersti vil ha det til. Kanskje hun sikter til at han står oppført som far på diverse dokumenter, men det betyr ikke at Marilyn faktisk mente at han var det. Marilyns mor, Gladys, var for øvrig ikke skilt fra Martin Edward da Marilyn ble født, slik det står i boken. De var separert, men forholdet hadde vært over en lang stund. Kjersti insisterer også på at Martin Edward muligens var Marilyns far, og bruker Marilyns lyse hårfarge som argument. Ganske tynt, og da ser man også bort fra alle de som har nektet for at han var det, i tillegg til at forholdet som nevnt var over for lengst da Gladys ble gravid.

Forfatteren forteller at Marilyn som liten fikk se et bilde av en mann som hun ble fortalt var hennes far. Mannen på bildet lignet på Clark Gable, og selv som voksen virket hun usikker på om han kunne være faren. Selv om hun som liten fantaserte om at Clark var hennes far, betyr ikke dette at hun seriøst trodde at han var det. Dette er en helt latterlig påstand.

I boken fremstilles det som at det var på grunn av Gladys' psykiske lidelser at Marilyn måtte tilbringe sine første sju år i fosterhjem hos familien Bolender. Det var imidlertid dårlig råd som gjorde at hun ikke kunne bo hos sin mor i denne perioden. Årstallet da hun til slutt flyttet sammen med moren er oppgitt til 1933, noe som er riktig, men forfatteren skriver at det var i 1935 at Gladys fikk et mentalt sammenbrudd og ble innlagt på sykehus. I virkeligheten var det året før, nemlig i 1934. Kjersti hevder at Marilyn for det meste vokste opp hos fjern eller nær familie. Dersom hun med familie mener slektninger er dette helt feil. Sett bort fra den perioden hun bodde sammen med moren, bodde hun i under et år sammen med familien til onkelen sin. Resten av de hun bodde hos var hun ikke i slekt med. Hun hevder også at Marilyn hadde vært kjæreste med James Dougherty i flere måneder da det ble bestemt at de skulle gifte seg, noe som heller ikke er riktig. I en fiktiv samtale, etter at ekteskapet deres er over, forteller for øvrig Marilyn til Jimmie at hun tok etternavnet Monroe etter mormoren sin.

Nakenbildeskandalen er naturligvis nevnt, men også her står det feil. Forfatteren vil har det til at det ble skandale da det ble kjent at Marilyn hadde stilt opp for Playboy. Nakenbildeskandalen var imidlertid allerede i 1952, på grunn av noen bilder som ble tatt i 1949, og første utgaven av Playboy kom ikke ut før i desember 1953. Dersom man skal tro på Kjersti må da nakenbildeskandalen ha vært helt i slutten av 1953 eller senere. I tillegg skal da Marilyn ha valgt, av en eller annen grunn, å risikere hele karrieren sin for å stille opp på nakenbilder for et nystartet herremagasin. Det er også merkelig at utseendet hennes på nakenbildene ikke er slik hun så ut i 1953. For øvrig skriver man ikke «Magazine» bak navnet på ulike magasiner på norsk, noe forfatteren gjør gjennomgående i boken. Dette er engelsk skrivemåte.

Man kan få inntrykk av at det er ganske klare beviser for at Marilyn hadde et forhold til president John F. Kennedy og hans bror, justisminister Robert Kennedy. Ifølge Kjersti både benektet og bekreftet hun dette selv. I tillegg var Marilyn mistenkelig ofte i selskaper der presidenten også var tilstede, og ringte til Justisdepartementet, der Robert jobbet. Kort oppsummert er det egentlig den velkjente historien om at hun hadde et forhold til dem begge, men brutalt ble dumpet, som presenteres nærmest som en sannhet.

Forfatteren har hengt seg veldig opp i at Marilyn stadig drakk vodka. Det er imidlertid en kjent sak at hennes favorittalkoholholdige drikk var champagne. Det betyr naturligvis ikke at hun aldri drakk vodka, men det er bare underlig at det er nettopp denne drikken det fokuseres så mye på. Ifølge Kjersti drakk Marilyn også vodka den siste dagen hun var i live. Hvordan forklarer hun da at prøvene som ble tatt under obduksjonen viste at Marilyn ikke hadde alkohol i blodet? Med andre ord hadde hun ikke drukket alkohol i det hele tatt denne dagen.

Den siste tiden Marilyn var i live fremstilles som ganske tragisk. Det nevnes blant annet at hun hadde gått ned flere kilo og fikk klager fra kostymemakerne på settet. I virkeligheten synes de fleste at hun så strålende ut ettersom hun, etter manges mening, en periode hadde vært litt over idealvekten. Angående denne siste dagen står det også at Marilyn tilbragte kvelden med å ringe til alle hun kunne komme på. I virkeligheten var de fleste telefonene denne dagen fra personer som ringte til henne og ikke omvendt.

Jeg kunne ha skrevet veldig mye mer, for det var ting jeg reagerte på nesten på hver eneste side. Likevel tror jeg at jeg har gjort det ganske klart hvorfor jeg ikke anbefaler denne boken. Dessverre er det nok veldig mange som har lest den allerede, og naturligvis tror på opplysningene de har fått presentert.