Norma Jeane - En blogg om Marilyn Monroe

Som liten var Marilyn en stille og sjenert jente. Hun slet med dårlig selvtillit og begynte å stamme. Dette var et problem som fortsatt dukket opp i begynnelsen av karrieren hennes. Ett av flere råd hun fikk som fersk skuespillerinne var å senke stemmen sin, noe hun også gjorde. Marilyn tok også sangtimer og utviklet raskt sin egen distinkte stil.

Helt i begynnelsen av filmkarrieren hennes brukte Marilyn sin naturlig stemme. Dette kan blant annet høres i hennes to første filmer for 20th Century Fox, Dangerous Years og Scudda Hoo! Scudda Hay!. Men i 1948, da Marilyn fikk kontrakt med Columbia Pictures, begynte hun å jobbe med skuespillerinstruktøren Natasha Lytess. Det er helt tydelig at dette ga utslag på stemmen hennes, for i den første - og for øvrig eneste - filmen hun spilte inn for dette filmselskapet, Ladies of the Chorus, har den endret seg mer i retning av den «typiske» Marilyn Monroe-stemmen. I grove trekk innebar den en overdreven tydelig uttale og et stakkato trykk på bokstavene «d» og «t». Dette gjorde seg også gjeldende når hun sang. Phil Moore, som var sanginstruktøren hennes i Gentlemen Prefer Blondes , satte følgende ord på hva han mente som appellerte mest med syngingen hennes: «Hun høres alltid ut som om hun akkurat har våknet. Du ville bli overrasket over effekten dette har på de mannlige lytterne.»

Marilyn brukte sjelden sin naturlige stemme i offentlig sammenheng, kun på noen få pressekonferanser og intervjuer med journalister. Stemmen i filmene var imidlertid aldri helt lik: Marilyn kunne variere den alt etter hvilken rolle hun spilte. Interessant nok hadde hun gått tilbake til å bruke sin naturlige stemme i den ikke fullførte filmen Something's Got to Give.