Norma Jeane - En blogg om Marilyn Monroe

Søndag 28. august:
The Asphalt Jungle (TCM, kl. 07.50)

Ben Lyon var en amerikansk skuespiller som hadde sin storhetstid på 1920- og 1930-tallet. Hans største suksess var hovedrollen i Howard Hughes' storfilm Hell's Angels fra 1930. Rollefiguren han spilte var både bekymringsløs og feig, noe hans dumsnille bror stadig fikk svi for. I en av filmens mest ikoniske scener lar han seg forføre av brorens kjæreste, spilt av en ung Jean Harlow. Hennes rolle som fristerinne ble hennes gjennombrudd som skuespillerinne.



Ben giftet seg med skuespillerkollegaen Bebe Daniels i 1930, og duoen hadde de neste tiårene stor suksess i England med å spille i radio-, TV-serier og filmer sammen.

Etter andre verdenskrig fikk Ben jobb i talentavdelingen i 20th Century Fox. Den 17. juli 1946 klokken 10.30 møtte han den unge modellen Norma Jeane Dougherty, som drømte om å bli skuespillerinne. Nøyaktig hva som gjorde at de møttes er uklart. Det er generelt antatt at det var agenten Helen Ainsworth som hadde arrangert møtet, men ifølge Ben dukket Norma Jeane bare opp en dag uten at de hadde noen avtale på forhånd.

Ben ba Norma Jeane om å lese litt av Judy Hollidays dialog fra filmen Winged Victory, og uttalte i etterkant at «det er Jean Harlow på nytt». Han arrangerte en prøvespilling for henne to dager senere, på settet til Betty Grable-filmen Mother Wore Tights. Ben hadde såpass stor tro på Norma Jeane at han hadde hentet inn fire av filmselskapets beste menn for å få dette gjort. I tillegg ble testen filmet i farger. Studiosjefen Darryl F. Zanuck ble ikke like imponert da han fikk se resultatet av prøvespillingen, men Norma Jeane ble likevel tilbudt sin første filmkontrakt.

Da var det bare en liten detalj som gjenstod. Ben syntes ikke at Norma Jeane Dougherty var noe filmstjernenavn, så dette måtte endres. Han sa at ingen engang var sikker på hvordan etternavnet hennes skulle uttales. Var det «Dok-er-tee», «Dor-rit-tee», «Doe-rit-tee» eller kanskje «Doff-er-tee»? Ettersom ekteskapet mellom Norma Jeane og James Dougherty på dette tidspunktet var over, følte hun ingen tilknytning til dette navnet. Hun foreslo derfor moren Gladys' pikenavn, Monroe, som sitt nye etternavn. Ben var positiv til dette. Dersom det var et bra nok etternavn til en amerikansk president, så var det et bra nok navn til en filmstjerne.

Det nye fornavnet hennes var imidlertid ikke like enkelt. Norma Jeane Monroe ble forkastet, og Norma Monroe var ikke så mye bedre. Ettersom Norma Jeane minnet Ben om Jean Harlow kunne kanskje Jean Monroe være et alternativ. Men hun minnet han også om Broadway-stjernen Marilyn Miller, som han hadde vært forlovet med en kort periode før han møtte Bebe. Norma Jeane likte ikke navnet Marilyn, og mente at det hørtes kunstig og rart ut. Hun holdt en knapp på Jean, ettersom hun var en stor beundrer av Jean Harlow. Ben insisterte imidlertid på at Marilyn passet best til Monroe, og dermed var Marilyn Monroe født.

Marilyn selv var ikke helt fornøyd med sitt nye fornavn, noe som kan forklare hvorfor hun ventet i hele ti år med å endre navnet sitt offisielt. Så sent som i 1955 fortalte hun følgende til journalisten George Carpozi jr.: «Jeg har aldri likt navnet Marilyn. Jeg har ofte ønsket at jeg hadde stått fast på Jean Monroe. Men det er for sent å gjøre noe med det nå, antar jeg.»

Det har blitt hevdet at Bens entusiasme overfor Marilyn var grunnet seksuelle tjenester, men dette har han nektet for. Han husket henne i stedet som en som jobbet hardt for å nå sine mål: «Hun var den mest samvittighetsfulle unge skuespilleren som ble signert av selskapet. Hun brukte all sin tid til å studere, øve og trene, slik at hun skulle være klar når muligheten bød seg.»

Marilyn glemte aldri støtten hun hadde fått fra Ben. Etter at hun hadde blitt stjerne takket hun ham ved å sende et signert bilde med påskriften: «Du oppdaget meg, ga meg et navn og trodde på meg da ingen andre gjorde det. Du har min kjærlighet og takknemlighet for all tid.»

Marilyn møtte Ben igjen under innspillingen av The Seven Year Itch i 1954:

Ingen filmer eller dokumentarer denne uken.

PBS-dokumentarserien American Masters ser nærmere på livene til personer som har markert seg innen populærkulturen. Episoden «Marilyn Monroe - Still Life» fra 2006 omhandlet Marilyn. Men dette er ikke bare enda en i rekken av dokumentarer som forteller om livet hennes. Denne skiller seg nemlig ut ved å først og fremst fokusere på hennes talent som modell.

I dokumentaren får man se massevis av bilder, tatt av fotografer som Sam Shaw, Milton H. Greene, Eve Arnold, Bert Stern, Philippe Halsman, André de Dienes, Ed Feingersh, Douglas Kirkland, Elliott Erwitt, Richard Avedon, Cecil Beaton, Tom Kelley, Ben Ross og George Barris. Selv om noen av disse bildene er meget kjente, er det også en hel del sjeldne som blir vist. Man får også vite litt bakgrunnsinformasjon om hvordan flere av de bildene man får se ble til. Ekstra artig er det at Marilyns sanger spilles når bildene av henne blir vist. I tillegg er det inkludert lydopptak fra hennes siste intervju med Life.

Dokumentaren har imidlertid en litt eksperimentell fortellerstil, og noen ganger kan det være litt forvirrende å forstå hvem de ulike personene som snakker er. Dette gjelder spesielt dersom man har liten kjennskap til de ulike fotografene som tok bilder av Marilyn.

Dette er en dokumentar som man setter på når man har lyst til å kose seg litt. Den kunne med fordel gått litt mer i dybden. For eksempel hadde det vært interessant å utforske mer hva som gjorde at hun skapte en slik magi foran fotoapparatet. Men dette er absolutt en dokumentar som anbefales.

Hele dokumentaren ligger for øyeblikket ute på YouTube.

Del 1:

Del 2:

Del 3:

Del 4:

Del 5:

Del 6:

I 1945 poserte Norma Jeane på noen supersøte bilder sammen med et lam. Ett av disse bildene sikret henne sin første forside på et amerikansk magasin, nemlig The Family Circle fra 26. april 1946. Selv om bildene ser svært så idylliske ut, hadde imidlertid Norma Jeane blandede følelser da de ble tatt. Mange år senere avslørte dyrevennen Marilyn nemlig følgende:

«Lammet jeg holdt i måtte dø. Det var en tvilling og moren ville ikke amme det. Det er visst slik at en sau bare vil ha ett barn om gangen. Så jeg hadde blandede følelser, som du kan se. Ansiktet mitt ser litt forvridd ut - halvveis smilende, halvveis trist.»

For noen uker siden ble en nesten åtte meter høy skulptur av Marilyn avduket i Chicago. Kunstverket, som er designet av J. Seward Johnson og har fått tittelen «Forever Marilyn», er plassert på The Magnificent Mile på Michigan Avenue i sentrum av byen. Skulpturen er inspirert av Marilyns ikoniske scene fra filmen The Seven Year Itch, der hun får den hvite kjolen sin blåst opp av luften fra en t-banerist. Både fastboende og turister har flokket til skulpturen for å ta bilder av den, og ifølge CBS News har også enkelte funnet ut at den kan fungere som en flott paraply.

Men slett ikke alle har latt seg imponere. Selv om skulpturen ser forholdsvis tekkelig ut forfra, kan man få se Marilyns truse fra undersiden og baksiden. Kunstverket har derfor blitt stemplet som både «avskyelig», «vulgært» og «kjønnsdiskriminerende». Kunstkritikeren Abraham Ritchie var ikke nådig i sin vurdering, som ble publisert på ChicagoNow:

«Denne skulpturen bidrar til billig opphisselse, en opphisselse som i seg selv er patetisk. Ved å gjøre Monroes truse synlig, så oppmuntrer Johnson til kikking. Da jeg var på stedet nylig var det intet mindre enn tre menn som tok bilder av Monroes bakende. Hvis en dårlig gjengitt kvinnestatue får blodet ditt til å bruse, så har du problemer.

Monroe presenteres som et objekt til mannlig forbruk (selv om kvinner også kan delta), ettersom et flyktig øyeblikk er blitt frosset i tiden på hårreisende vis. Det erotiske i den opprinnelige filmscenen har forsvunnet, ettersom øyeblikket nå varer evig. (...) At Monroe ble redusert til bare et sexobjekt kan dessverre ha vært nettopp det som bidro til hennes selvmord. Johnson ser ikke ut til å innse dette.»

Wall Street Journal-spaltisten Eric Felten mente på sin side at det å resirkulere såkalte ikoniske filmscener, fotografier og kunstverk var fullstendig klisjé, og undret seg:

«Skal den halterkjolebekledde Marilyn symbolisere noe? Kanskje er det meningen at hun skal være et symbol på en bekymringsløs seksualitet. Hvis det er tilfellet, så er det et budskap som står i kontrast med de ubehagelige omstendighetene omkring bildets tilblivelse.»

Han påpekte at innspillingen av denne dristige scenen førte til at ekteskapet mellom Marilyn og hennes sjalu ektemann, Joe DiMaggio, tok slutt.

Bren Ortega Murphy, professor i kvinnestudier ved Loyola University, har også føyd seg inn i rekken av skeptikere, og uttalte følgende til ABC News: «Det er ikke til å komme utenom at dette er et seksuelt motiv. Av alle de bildene vi kan velge fra, så hvorfor ender vi alltid opp med dette?»

Kontroversene til tross skal skulpturen skal stå utstilt frem til neste vår.

En baseball som både har autografen og leppestiftmerkene til Marilyn ble solgt for 59 750 dollar, vel 333 000 norske kroner, på en auksjon i Chicago før helgen. Ballen har også signaturen til Marilyns andre ektemann, Joe DiMaggio, samt hele vinnerlaget til New York Yankees fra World Series i 1952.

Ifølge ArtDaily.com tilhørte ballen egentlig lydteknikeren Eddie D'Orazio, som fikk den i gave etter at han spilte for softballaget til 20th Century Fox. Da Eddie døde i 1969 arvet sønnen ballen, og den ble liggende i et skap i hans hjem frem til auksjonen hos Heritage Auctions.

Vinneren ble til slutt samleren Pete Siegel, som akter å vise ballen frem på et Yankees-museum som han planlegger å åpne i New York.

«Dette er en fantastisk, fantastisk ting. Jeg er ekstatisk. Jeg har vært Yankees-fan siden barndommen, og jeg hadde vært villig til å betale mye mer», sa den lykkelige eieren ifølge New York Daily News.

Kuriøst nok ble en baseball med autografene til både Marilyn og Joe solgt for utrolige 191 000 dollar på en auksjon i 2006, noe som fortsatt er verdensrekord.

I 1948 fikk Marilyn filmkontrakt med Columbia Pictures. Den første og eneste filmen hun spilte inn for dem var lavbudsjettsmusikalen Ladies of the Chorus. Til gjengjeld var dette den første hovedrollen hennes og første gang hun fikk synge på film. Filmen innledes med sangen «The Ladies of the Chorus», som er fremført av Marilyn, Adele Jergens og resten av burleskjentene.

«The Ladies of the Chorus»

Skrevet av Lester Lee og Allan Roberts.

We're the ladies of the chorus
Here to sing and dance for you.
Our flirty flirty eyes will wink in your direction.
We will throw you all a kiss that's filled with sweet affection.
If you keep applauding for us
We will give a better show.
A great big howdy-do
From the ladies of the chorus
Just for you. 

We're the ladies of the chorus
Here to sing and dance for you.
Our flirty flirty eyes will wink in your direction.
We will throw you all a kiss that's filled with sweet affection.
If you keep applauding for us
We will give a better show.
A great big howdy-do
From the ladies of the chorus
Just for you.

Onsdag 10. august:
The Asphalt Jungle (TCM, kl. 00.10)

Torsdag 11. august:
Clash by Night (TCM, kl. 00.20)

Den spanske samleren Mikel Barsa skapte nylig store overskrifter i media da han annonserte at en nyoppdaget 8-mm versjon av en sexfilm med Marilyn skulle auksjoneres bort. Den seks minutter lange filmen, som for øvrig har vært kjent i over 30 år,  viser en litt frodig, blond kvinne som tilfredsstiller seg selv, før hun har sex med en mann. Allerede i 1980 ble skjermbilder fra filmen publisert i en rekke magasiner over hele verden. Det ble hevdet at dette var en hittil ukjent sexfilm med Marilyn fra begynnelsen av hennes skuespillerkarriere. Pornobladet Penthouse kalte artikkelen som de publiserte «The Bluest Marilyn Monroe».

I 1996 skal en kopi av filmen ha blitt sendt til Det amerikanske filminstituttet i håp om å få bekreftet at den var av Marilyn. Etter å ha sett filmen konkluderte de imidlertid med følgende: «Det er usikkert om kvinnen i denne filmen faktisk er Marilyn Monroe. Hvis ikke, så er hun ihvertfall en 'look alike'.» Med andre ord kunne de se en viss likhet med Marilyn, men slett ikke nok til å fastslå at det var henne.

I 1997 arrangerte Mikel Barsa salget av en 16-mm versjon av filmen. Han hevdet at den ble solgt for 1,2 millioner dollar. Et europeisk magasin skal angivelig også ha kjøpt rettighetene til å produsere kopier av filmen, og ifølge Mikel solgte dette magasinet 600 000 eksemplarer av den. Filmen har også blitt utgitt på DVD, titulert The Bluest Marilyn Monroe, og blitt solgt gjennom Amazon. I tillegg har den vært ute på Internett i flere år. Nå har det dukket opp en 8-mm originalversjon av filmen også. Mikel har ikke kommet med noen forklaring på hvordan to originalkopier av filmen endte opp hos selgere som søkte hans hjelp i å selge filmene sine videre, og nektet å navngi hverken kjøperne eller de opprinnelige eierne. 

Mikel er skråsikker på at filmen er av Marilyn. I uttalelser som har blitt videreformidlet av blant annet Forbes og The Telegraph forklarte han forskjellen i utseendet til kvinnen i filmen og Marilyn med at Marilyn angivelig hadde blitt tvunget til å både slanke seg og få utført plastisk kirurgi før hun ble kjent. Ifølge Mikel kunne man se en tydelig likhet mellom kvinnen i filmen og Marilyn i Love Happy, som han feilaktig hevdet at Marilyn spilte sin første hovedrolle i. Videre mente han at sexfilmen var fra 1946 eller 1947, før Marilyn hadde blitt myndig.

Men svært mange tviler på denne forklaringen hans. Biografen Michelle Morgan avkreftet at kvinnen i filmen er Marilyn: «Marilyn hadde overhodet ingen grunn til å spille inn en pornofilm. Alle vennene hennes er enige om at hun absolutt aldri gav inntrykk av å ha tjent penger på noen annen måte enn gjennom modelloppdrag eller arbeid som en ekte skuespillerinne.» Scott Fortner, som samler på Marilyns eiendeler, påpekte både i media og på bloggen sin at forskjellene i utseendet til kvinnen i filmen og Marilyn er så betydelige at det rett og slett umulig kan være samme person.

Mikel planlegger å auksjonere bort filmen i Borges Cultural Center i Buenos Aires i kveld. Startprisen er på 500 000 dollar, men ifølge The Independent forventer Mikel at den kommer til å bli solgt for et langt høyere beløp: «Med tanke på hvor mange Marilyn-fanatikere det er der ute, så kan filmen lett bli solgt for en million dollar.» Selv skal han få ti prosent av salgssummen. En norsk person skal allerede ha meldt sin interesse for filmen, og saken har derfor blitt videreformidlet av blant annet NRK, TV 2 Nyhetene, TV 2 Underholdning, Hegnar Online og E24.

Norske medier fremstilte det som nærmest et faktum at filmen var av Marilyn. Som om ikke det er ille nok refererte de fleste medier, både norske og internasjonale, til sexfilmen som Keya Morgan hevdet å ha solgt i 2008. Dette til tross for at det hverken finnes bevis for at filmen eksisterte, at kvinnen i filmen faktisk var Marilyn, eller at den ble solgt. Dermed får man inntrykk av at de finnes to sexfilmer som man vet at Marilyn spilte i, når det faktisk aldri har blitt bevist at hun spilte i en eneste slik film.

The Washington Post meldte lørdag kveld at Mikel blir truet av et søksmål på 500 000 dollar av Authentic Brands Group, som eier rettighetene til merkevaren «Marilyn Monroe», dersom han gjennomfører salget. Nancy Carlson, en talsperson for selskapet, fortalte ABC News at dersom Mikel ikke var i stand til å bevise at filmen var av Marilyn, risikerte han å bli saksøkt for svindel. Hun gjorde det også klart at det ikke finnes noen beviser for dette, og at hun personlig ikke engang synes kvinnen i filmen ligner på Marilyn. Mikel på sin side ser ikke ut til å la seg skremme: «Det er alltid det samme når det gjelder Marilyn - å nekte, nekte, nekte og å true.»

Selv så jeg denne filmen på Internett for flere år siden, og kunne ikke forstå hvordan noen kunne tro at kvinnen i filmen var Marilyn. Dersom noen lar seg lure til å kjøpe denne filmen fordi de tror at det er en sexfilm med Marilyn, så gjør de ett av tidenes største bomkjøp. Jeg kan ikke fatte og begripe at denne saken har fått så stor interesse i media. Dessverre har Mikel Barsa og hans løgner, samt media som villig har videreformidlet disse, bidratt til sverte Marilyns minne enda mer.

Oppdatert: Auksjonen ble en fullstendig flopp. Sexfilmen fikk ikke ett eneste bud.