Marilyn-filmer på TV - uke 34

Søndag 28. august:
The Asphalt Jungle (TCM, kl. 07.50)

Marilyn og Ben Lyon

Ben Lyon var en amerikansk skuespiller som hadde sin storhetstid på 1920- og 1930-tallet. Hans største suksess var hovedrollen i Howard Hughes' storfilm Hell's Angels fra 1930. Rollefiguren han spilte var både bekymringsløs og feig, noe hans dumsnille bror stadig fikk svi for. I en av filmens mest ikoniske scener lar han seg forføre av brorens kjæreste, spilt av en ung Jean Harlow. Hennes rolle som fristerinne ble hennes gjennombrudd som skuespillerinne.



Ben giftet seg med skuespillerkollegaen Bebe Daniels i 1930, og duoen hadde de neste tiårene stor suksess i England med å spille i radio-, TV-serier og filmer sammen.

Etter andre verdenskrig fikk Ben jobb i talentavdelingen i 20th Century Fox. Den 17. juli 1946 klokken 10.30 møtte han den unge modellen Norma Jeane Dougherty, som drømte om å bli skuespillerinne. Nøyaktig hva som gjorde at de møttes er uklart. Det er generelt antatt at det var agenten Helen Ainsworth som hadde arrangert møtet, men ifølge Ben dukket Norma Jeane bare opp en dag uten at de hadde noen avtale på forhånd.

Ben ba Norma Jeane om å lese litt av Judy Hollidays dialog fra filmen Winged Victory, og uttalte i etterkant at «det er Jean Harlow på nytt». Han arrangerte en prøvespilling for henne to dager senere, på settet til Betty Grable-filmen Mother Wore Tights. Ben hadde såpass stor tro på Norma Jeane at han hadde hentet inn fire av filmselskapets beste menn for å få dette gjort. I tillegg ble testen filmet i farger. Studiosjefen Darryl F. Zanuck ble ikke like imponert da han fikk se resultatet av prøvespillingen, men Norma Jeane ble likevel tilbudt sin første filmkontrakt.

Da var det bare en liten detalj som gjenstod. Ben syntes ikke at Norma Jeane Dougherty var noe filmstjernenavn, så dette måtte endres. Han sa at ingen engang var sikker på hvordan etternavnet hennes skulle uttales. Var det «Dok-er-tee», «Dor-rit-tee», «Doe-rit-tee» eller kanskje «Doff-er-tee»? Ettersom ekteskapet mellom Norma Jeane og James Dougherty på dette tidspunktet var over, følte hun ingen tilknytning til dette navnet. Hun foreslo derfor moren Gladys' pikenavn, Monroe, som sitt nye etternavn. Ben var positiv til dette. Dersom det var et bra nok etternavn til en amerikansk president, så var det et bra nok navn til en filmstjerne.

Det nye fornavnet hennes var imidlertid ikke like enkelt. Norma Jeane Monroe ble forkastet, og Norma Monroe var ikke så mye bedre. Ettersom Norma Jeane minnet Ben om Jean Harlow kunne kanskje Jean Monroe være et alternativ. Men hun minnet han også om Broadway-stjernen Marilyn Miller, som han hadde vært forlovet med en kort periode før han møtte Bebe. Norma Jeane likte ikke navnet Marilyn, og mente at det hørtes kunstig og rart ut. Hun holdt en knapp på Jean, ettersom hun var en stor beundrer av Jean Harlow. Ben insisterte imidlertid på at Marilyn passet best til Monroe, og dermed var Marilyn Monroe født.

Marilyn selv var ikke helt fornøyd med sitt nye fornavn, noe som kan forklare hvorfor hun ventet i hele ti år med å endre navnet sitt offisielt. Så sent som i 1955 fortalte hun følgende til journalisten George Carpozi jr.: «Jeg har aldri likt navnet Marilyn. Jeg har ofte ønsket at jeg hadde stått fast på Jean Monroe. Men det er for sent å gjøre noe med det nå, antar jeg.»

Det har blitt hevdet at Bens entusiasme overfor Marilyn var grunnet seksuelle tjenester, men dette har han nektet for. Han husket henne i stedet som en som jobbet hardt for å nå sine mål: «Hun var den mest samvittighetsfulle unge skuespilleren som ble signert av selskapet. Hun brukte all sin tid til å studere, øve og trene, slik at hun skulle være klar når muligheten bød seg.»

Marilyn glemte aldri støtten hun hadde fått fra Ben. Etter at hun hadde blitt stjerne takket hun ham ved å sende et signert bilde med påskriften: «Du oppdaget meg, ga meg et navn og trodde på meg da ingen andre gjorde det. Du har min kjærlighet og takknemlighet for all tid.»

Marilyn møtte Ben igjen under innspillingen av The Seven Year Itch i 1954:

Marilyn-filmer på TV - uke 33

Ingen filmer eller dokumentarer denne uken.

American Masters: Marilyn Monroe - Still Life (2006)

PBS-dokumentarserien American Masters ser nærmere på livene til personer som har markert seg innen populærkulturen. Episoden «Marilyn Monroe - Still Life» fra 2006 omhandlet Marilyn. Men dette er ikke bare enda en i rekken av dokumentarer som forteller om livet hennes. Denne skiller seg nemlig ut ved å først og fremst fokusere på hennes talent som modell.

I dokumentaren får man se massevis av bilder, tatt av fotografer som Sam Shaw, Milton H. Greene, Eve Arnold, Bert Stern, Philippe Halsman, André de Dienes, Ed Feingersh, Douglas Kirkland, Elliott Erwitt, Richard Avedon, Cecil Beaton, Tom Kelley, Ben Ross og George Barris. Selv om noen av disse bildene er meget kjente, er det også en hel del sjeldne som blir vist. Man får også vite litt bakgrunnsinformasjon om hvordan flere av de bildene man får se ble til. Ekstra artig er det at Marilyns sanger spilles når bildene av henne blir vist. I tillegg er det inkludert lydopptak fra hennes siste intervju med Life.

Dokumentaren har imidlertid en litt eksperimentell fortellerstil, og noen ganger kan det være litt forvirrende å forstå hvem de ulike personene som snakker er. Dette gjelder spesielt dersom man har liten kjennskap til de ulike fotografene som tok bilder av Marilyn.

Dette er en dokumentar som man setter på når man har lyst til å kose seg litt. Den kunne med fordel gått litt mer i dybden. For eksempel hadde det vært interessant å utforske mer hva som gjorde at hun skapte en slik magi foran fotoapparatet. Men dette er absolutt en dokumentar som anbefales.

Hele dokumentaren ligger for øyeblikket ute på YouTube.

Del 1:

Del 2:

Del 3:

Del 4:

Del 5:

Del 6:

Norma Jeane og lammet

I 1945 poserte Norma Jeane på noen supersøte bilder sammen med et lam. Ett av disse bildene sikret henne sin første forside på et amerikansk magasin, nemlig The Family Circle fra 26. april 1946. Selv om bildene ser svært så idylliske ut, hadde imidlertid Norma Jeane blandede følelser da de ble tatt. Mange år senere avslørte dyrevennen Marilyn nemlig følgende:

«Lammet jeg holdt i måtte dø. Det var en tvilling og moren ville ikke amme det. Det er visst slik at en sau bare vil ha ett barn om gangen. Så jeg hadde blandede følelser, som du kan se. Ansiktet mitt ser litt forvridd ut - halvveis smilende, halvveis trist.»

Gigantisk Marilyn-skulptur avduket i Chicago

For noen uker siden ble en nesten åtte meter høy skulptur av Marilyn avduket i Chicago. Kunstverket, som er designet av J. Seward Johnson og har fått tittelen «Forever Marilyn», er plassert på The Magnificent Mile på Michigan Avenue i sentrum av byen. Skulpturen er inspirert av Marilyns ikoniske scene fra filmen The Seven Year Itch, der hun får den hvite kjolen sin blåst opp av luften fra en t-banerist. Både fastboende og turister har flokket til skulpturen for å ta bilder av den, og ifølge CBS News har også enkelte funnet ut at den kan fungere som en flott paraply.

Men slett ikke alle har latt seg imponere. Selv om skulpturen ser forholdsvis tekkelig ut forfra, kan man få se Marilyns truse fra undersiden og baksiden. Kunstverket har derfor blitt stemplet som både «avskyelig», «vulgært» og «kjønnsdiskriminerende». Kunstkritikeren Abraham Ritchie var ikke nådig i sin vurdering, som ble publisert på ChicagoNow:

«Denne skulpturen bidrar til billig opphisselse, en opphisselse som i seg selv er patetisk. Ved å gjøre Monroes truse synlig, så oppmuntrer Johnson til kikking. Da jeg var på stedet nylig var det intet mindre enn tre menn som tok bilder av Monroes bakende. Hvis en dårlig gjengitt kvinnestatue får blodet ditt til å bruse, så har du problemer.

Monroe presenteres som et objekt til mannlig forbruk (selv om kvinner også kan delta), ettersom et flyktig øyeblikk er blitt frosset i tiden på hårreisende vis. Det erotiske i den opprinnelige filmscenen har forsvunnet, ettersom øyeblikket nå varer evig. (...) At Monroe ble redusert til bare et sexobjekt kan dessverre ha vært nettopp det som bidro til hennes selvmord. Johnson ser ikke ut til å innse dette.»

Wall Street Journal-spaltisten Eric Felten mente på sin side at det å resirkulere såkalte ikoniske filmscener, fotografier og kunstverk var fullstendig klisjé, og undret seg:

«Skal den halterkjolebekledde Marilyn symbolisere noe? Kanskje er det meningen at hun skal være et symbol på en bekymringsløs seksualitet. Hvis det er tilfellet, så er det et budskap som står i kontrast med de ubehagelige omstendighetene omkring bildets tilblivelse.»

Han påpekte at innspillingen av denne dristige scenen førte til at ekteskapet mellom Marilyn og hennes sjalu ektemann, Joe DiMaggio, tok slutt.

Bren Ortega Murphy, professor i kvinnestudier ved Loyola University, har også føyd seg inn i rekken av skeptikere, og uttalte følgende til ABC News: «Det er ikke til å komme utenom at dette er et seksuelt motiv. Av alle de bildene vi kan velge fra, så hvorfor ender vi alltid opp med dette?»

Kontroversene til tross skal skulpturen skal stå utstilt frem til neste vår.

Baseball signert og kysset av Marilyn solgt for 59 750 dollar

En baseball som både har autografen og leppestiftmerkene til Marilyn ble solgt for 59 750 dollar, vel 333 000 norske kroner, på en auksjon i Chicago før helgen. Ballen har også signaturen til Marilyns andre ektemann, Joe DiMaggio, samt hele vinnerlaget til New York Yankees fra World Series i 1952.

Ifølge ArtDaily.com tilhørte ballen egentlig lydteknikeren Eddie D'Orazio, som fikk den i gave etter at han spilte for softballaget til 20th Century Fox. Da Eddie døde i 1969 arvet sønnen ballen, og den ble liggende i et skap i hans hjem frem til auksjonen hos Heritage Auctions.

Vinneren ble til slutt samleren Pete Siegel, som akter å vise ballen frem på et Yankees-museum som han planlegger å åpne i New York.

«Dette er en fantastisk, fantastisk ting. Jeg er ekstatisk. Jeg har vært Yankees-fan siden barndommen, og jeg hadde vært villig til å betale mye mer», sa den lykkelige eieren ifølge New York Daily News.

Kuriøst nok ble en baseball med autografene til både Marilyn og Joe solgt for utrolige 191 000 dollar på en auksjon i 2006, noe som fortsatt er verdensrekord.

Marilyn synger «The Ladies of the Chorus»

I 1948 fikk Marilyn filmkontrakt med Columbia Pictures. Den første og eneste filmen hun spilte inn for dem var lavbudsjettsmusikalen Ladies of the Chorus. Til gjengjeld var dette den første hovedrollen hennes og første gang hun fikk synge på film. Filmen innledes med sangen «The Ladies of the Chorus», som er fremført av Marilyn, Adele Jergens og resten av burleskjentene.

«The Ladies of the Chorus»

Skrevet av Lester Lee og Allan Roberts.

We're the ladies of the chorus
Here to sing and dance for you.
Our flirty flirty eyes will wink in your direction.
We will throw you all a kiss that's filled with sweet affection.
If you keep applauding for us
We will give a better show.
A great big howdy-do
From the ladies of the chorus
Just for you. 

We're the ladies of the chorus
Here to sing and dance for you.
Our flirty flirty eyes will wink in your direction.
We will throw you all a kiss that's filled with sweet affection.
If you keep applauding for us
We will give a better show.
A great big howdy-do
From the ladies of the chorus
Just for you.

Marilyn-filmer på TV - uke 32

Onsdag 10. august:
The Asphalt Jungle (TCM, kl. 00.10)

Torsdag 11. august:
Clash by Night (TCM, kl. 00.20)

Spilte Marilyn i sexfilmen The Bluest Marilyn Monroe?

Den spanske samleren Mikel Barsa skapte nylig store overskrifter i media da han annonserte at en nyoppdaget 8-mm versjon av en sexfilm med Marilyn skulle auksjoneres bort. Den seks minutter lange filmen, som for øvrig har vært kjent i over 30 år,  viser en litt frodig, blond kvinne som tilfredsstiller seg selv, før hun har sex med en mann. Allerede i 1980 ble skjermbilder fra filmen publisert i en rekke magasiner over hele verden. Det ble hevdet at dette var en hittil ukjent sexfilm med Marilyn fra begynnelsen av hennes skuespillerkarriere. Pornobladet Penthouse kalte artikkelen som de publiserte «The Bluest Marilyn Monroe».

 

I 1996 skal en kopi av filmen ha blitt sendt til Det amerikanske filminstituttet i håp om å få bekreftet at den var av Marilyn. Etter å ha sett filmen konkluderte de imidlertid med følgende: «Det er usikkert om kvinnen i denne filmen faktisk er Marilyn Monroe. Hvis ikke, så er hun ihvertfall en 'look alike'.» Med andre ord kunne de se en viss likhet med Marilyn, men slett ikke nok til å fastslå at det var henne.



I 1997 arrangerte Mikel Barsa salget av en 16-mm versjon av filmen. Han hevdet at den ble solgt for 1,2 millioner dollar. Et europeisk magasin skal angivelig også ha kjøpt rettighetene til å produsere kopier av filmen, og ifølge Mikel solgte dette magasinet 600 000 eksemplarer av den. Filmen har også blitt utgitt på DVD, titulert The Bluest Marilyn Monroe, og blitt solgt gjennom Amazon. I tillegg har den vært ute på Internett i flere år. Nå har det dukket opp en 8-mm originalversjon av filmen også. Mikel har ikke kommet med noen forklaring på hvordan to originalkopier av filmen endte opp hos selgere som søkte hans hjelp i å selge filmene sine videre, og nektet å navngi hverken kjøperne eller de opprinnelige eierne. 



Mikel er skråsikker på at filmen er av Marilyn. I uttalelser som har blitt videreformidlet av blant annet Forbes og The Telegraph forklarte han forskjellen i utseendet til kvinnen i filmen og Marilyn med at Marilyn angivelig hadde blitt tvunget til å både slanke seg og få utført plastisk kirurgi før hun ble kjent. Ifølge Mikel kunne man se en tydelig likhet mellom kvinnen i filmen og Marilyn i Love Happy, som han feilaktig hevdet at Marilyn spilte sin første hovedrolle i. Videre mente han at sexfilmen var fra 1946 eller 1947, før Marilyn hadde blitt myndig.

Men svært mange tviler på denne forklaringen hans. Biografen Michelle Morgan avkreftet at kvinnen i filmen er Marilyn: «Marilyn hadde overhodet ingen grunn til å spille inn en pornofilm. Alle vennene hennes er enige om at hun absolutt aldri gav inntrykk av å ha tjent penger på noen annen måte enn gjennom modelloppdrag eller arbeid som en ekte skuespillerinne.» Scott Fortner, som samler på Marilyns eiendeler, påpekte både i media og på bloggen sin at forskjellene i utseendet til kvinnen i filmen og Marilyn er så betydelige at det rett og slett umulig kan være samme person.

Mikel planlegger å auksjonere bort filmen i Borges Cultural Center i Buenos Aires i kveld. Startprisen er på 500 000 dollar, men ifølge The Independent forventer Mikel at den kommer til å bli solgt for et langt høyere beløp: «Med tanke på hvor mange Marilyn-fanatikere det er der ute, så kan filmen lett bli solgt for en million dollar.» Selv skal han få ti prosent av salgssummen. En norsk person skal allerede ha meldt sin interesse for filmen, og saken har derfor blitt videreformidlet av blant annet NRK, TV 2 Nyhetene, TV 2 Underholdning, Hegnar Online og E24.

Norske medier fremstilte det som nærmest et faktum at filmen var av Marilyn. Som om ikke det er ille nok refererte de fleste medier, både norske og internasjonale, til sexfilmen som Keya Morgan hevdet å ha solgt i 2008. Dette til tross for at det hverken finnes bevis for at filmen eksisterte, at kvinnen i filmen faktisk var Marilyn, eller at den ble solgt. Dermed får man inntrykk av at de finnes to sexfilmer som man vet at Marilyn spilte i, når det faktisk aldri har blitt bevist at hun spilte i en eneste slik film.

The Washington Post meldte lørdag kveld at Mikel blir truet av et søksmål på 500 000 dollar av Authentic Brands Group, som eier rettighetene til merkevaren «Marilyn Monroe», dersom han gjennomfører salget. Nancy Carlson, en talsperson for selskapet, fortalte ABC News at dersom Mikel ikke var i stand til å bevise at filmen var av Marilyn, risikerte han å bli saksøkt for svindel. Hun gjorde det også klart at det ikke finnes noen beviser for dette, og at hun personlig ikke engang synes kvinnen i filmen ligner på Marilyn. Mikel på sin side ser ikke ut til å la seg skremme: «Det er alltid det samme når det gjelder Marilyn - å nekte, nekte, nekte og å true.»

Selv så jeg denne filmen på Internett for flere år siden, og kunne ikke forstå hvordan noen kunne tro at kvinnen i filmen var Marilyn. Dersom noen lar seg lure til å kjøpe denne filmen fordi de tror at det er en sexfilm med Marilyn, så gjør de ett av tidenes største bomkjøp. Jeg kan ikke fatte og begripe at denne saken har fått så stor interesse i media. Dessverre har Mikel Barsa og hans løgner, samt media som villig har videreformidlet disse, bidratt til sverte Marilyns minne enda mer.

Oppdatert: Auksjonen ble en fullstendig flopp. Sexfilmen fikk ikke ett eneste bud.

Michelle Williams gikk i Marilyns fotspor

Mens premieren på den nye biografiske filmen My Week with Marilyn nærmer seg avsløres det stadig flere detaljer om hovedrolleinnehaver Michelle Williams' tolkning av Marilyn. Ikke bare ble filmen spilt inn på Pinewood Studios, det samme stedet hvor Marilyn selv spilte inn The Prince and the Showgirl, men Michelle fikk også bruke samme garderoben som Marilyn. Hun vandret dermed virkelig i Marilyns fotspor.

Simon Curtis, som regisserte filmen, fortalte ifølge Hollywood.com at Michelle hadde forberedt seg grundig til rollen: «Hun og jeg så og leste alt. (...) Til å være en som verden mistet i 1962, så er det utrolig hvor mye av henne som fortsatt er blant oss.» Han lot seg også imponere svært mye av resultatet: «Michelle Williams er den største skuespillerinnen i sin generasjon.»

Også Kenneth Branagh, som har rollen som Laurence Olivier, har skrytt av Michelle. I et intervju med New York Post for noen måneder siden kunne han blant annet fortelle følgende:

«En manusansvarlig fra den originale filmen, som hadde stått Olivier nær, holdt øye med innspillingen. Altså, hun hadde faktisk sett med egne øyne det som da sannsynligvis var verdens største filmstjerne og regissør. Michelle hadde nå perfeksjonert sin Marilyn. De blonde krøllene, den vrikkende gangen, alt sammen. På et tidspunkt, mens vi stod på siden og ventet, snudde vi oss plutselig. Der, bakgrunnsbelyst, var Michelle. Denne manusansvarlige gispet: 'Herregud, det er Marilyn!'»

Nylig ble det annonsert at My Week with Marilyn skal ha verdenspremiere under New York Film Festival 9. oktober. Ifølge Internet Movie Database skal den ha generell premiere i USA 4. november, mens vi her i Norge må vente til 24. november.

Marilyns hvite kjole knuste alle rekorder

Stor spenning var knyttet til auksjonen 18. juni der Debbie Reynolds' enorme samling Hollywood-effekter skulle under hammeren. Det plagget som fikk størst oppmerksomhet i media var naturligvis Marilyns hvite kjole fra The Seven Year Itch. Hva i all verden kunne det som muligens er tidenes mest ikoniske filmantrekk bli solgt for? Det lå i kortene at rekorder kom til å bli knust. Det ble de også, og ikke bare litt. Budrunden startet like greit på en million dollar, og prisen endte på rekordhøye 4,6 millioner dollar, over 25 millioner kroner. Kjøperen må imidlertid også punge ut med over en million dollar i omkostninger til auksjonshuset Profiles in History, som arrangerte auksjonen. Totalprisen for kjolen ble derfor 5 658 000 dollar, over 31 millioner kroner. På forhånd hadde det blitt forventet at kjolen kom til å bli solgt for en til to millioner dollar.

Men det var flere av Marilyns filmkostymer som skiftet eier denne dagen. Den røde, glitrende kjolen som Marilyn brukte da hun og Jane Russell fremførte sangen «Two Little Girls from Little Rock» i Gentlemen Prefer Blondes ble solgt for 1,2 millioner dollar. Med omkostninger ble totalprisen 1 476 000 dollar, over 8 millioner kroner. Den gule kjolen som hun brukte da hun fremførte sangen «River of No Return» i River of No Return ble solgt for 510 000 dollar. Med omkostninger ble totalprisen 627 200 dollar, rundt 3,5 millioner kroner. Det dristige antrekket med bar mage som hun brukte da hun fremførte «Heat Wave» i There's No Business Like Show Business ble solgt for 500 000 dollar. Med omkostninger ble totalprisen 615 000 dollar, rundt 3,4 millioner kroner.

Marilyn har dermed satt rekord for det dyreste filmkostymet som noen gang har blitt auksjonert bort med den hvite kjolen fra The Seven Year Itch. Som om ikke det var nok har hun også rekord for den dyreste private kjolen som noen gang har blitt auksjonert bort, med kjolen hun brukte da hun sang «Happy Birthday, Mr. President» for president John. F. Kennedy 19. mai 1962. Sistnevnte ble solgt for 1,26 millioner dollar i 1999, men når man ser på hva Marilyn-relaterte ting har blitt solgt for på auksjoner i årene etter dette er det ingen tvil om at den hadde blitt solgt for minst det dobbelte i dag.

Ausjonen bekreftet for øvrig atter en gang at Marilyn var langt slankere enn det mange tror. Før auksjonen hadde publikum fått muligheten til å få en sniktitt på Debbies fantastiske samling. Bloomberg meldte at Marilyns hvite kjole ble stilt ut på en prøvedukke som brukte en amerikansk størrelse 2. Til tross for dette var det ikke mulig å lukke glidelåsen skikkelig. Marilyns andre kostymer var minst like små, faktisk var midjemålet gjennomsnittlig beskjedne 56 cm, mens brystmålet var 86,5 cm. Også kostymene til de andre kvinnelige stjernene var meget små.

De av oss som ikke hadde mulighet til å være tilstede under denne historiske auksjonen kan få en følelse av stemningen ved å se disse videoene:

Hvil i fred, Marilyn

I dag er det 49 år siden Marilyn døde. Les mer om hva som skjedde på denne dagen her, og les mer om omstendighetene rundt Marilyns død her. Anbefaler også boken The DD Group: An Online Investigation Into the Death of Marilyn Monroe.

«Du var et lys så varmt og flott,
men ble blåst ut så altfor brått.
Vi tørker alle tårer bort,
og minnes det som du fikk gjort.»



Bilde tatt av Cecil Beaton.

Tilbake fra bloggfri sommer

Jeg har holdt på med så mye annet i sommer at jeg har rett og slett ikke hatt tid til å blogge. Dermed har det blitt en ganske lang bloggpause, men jeg skal forsøke å komme tilbake litt nå i dagene som kommer.

Jeg håper at alle har kost seg i ferien! :)



Bilde tatt av Laszlo Willinger.

Marilyn-filmer på TV - uke 23

Ingen filmer eller dokumentarer denne uken.

Marilyn hylles i media

Marilyns 85-årsdag har langt ifra blitt forbigått i stillhet i media. USA ligger noen timer bak oss, så det er ikke før de siste timene det virkelig har tatt av der borte.

Mange har valgt å hylle Marilyn ved å legge ut bilder av henne. Time har plukket ut hele 85 bilder og Life har publisert sjeldne bilder fra begynnelsen av skuespillerkarrieren hennes. CBS News, Slate og The Independent har også lagt ut en del bilder.

International Business Times har både publisert en artikkel viet til Marilyn og en artikkel med bilder av Marilyn og Joe DiMaggio. Los Angeles Times har valgt å fokuserte på Marilyns interesse for litteratur, mens Us Weekly har samlet bilder av kjendiser som har latt seg inspirere av Marilyn.

I Norge har imidlertid media vært skuffende sløve. Den eneste artikkelen jeg har funnet så langt er det NRK som har lagt ut, og den ble opprinnelig skrevet da det var 40 år siden hun døde. Norske medier har generelt vært ganske dårlige med å videreformidle Marilyn-relaterte saker i det siste.

Jeg har ikke fått tid til å lese gjennom alt ennå, men ser ihvertfall at bildetekstene ikke alltid stemmer helt. Litt synd, men det viktigste er selvsagt at Marilyn blir husket.

På sosiale medier har også interessen for Marilyn vært ekstra stor i dag. På Twitter var for eksempel hashtagen #marilynmonroe en av de aller mest populære. Flere kjendiser kastet seg også på. Kim Kardashian tweetet: «Marilyn Monroe would have been 85 today! Bet she would still be so beautiful!» Lindsay Lohan slo til med følgende gullkorn: «Happyy 85th birthdayy to mariyn monroe»



Bilde tatt av Sam Shaw.

Gratulerer med 85-årsdagen, Marilyn!

I dag hadde Marilyn blitt 85 år gammel. Slik skulle det imidlertid ikke gå. For 49 år siden feiret hun sin aller siste bursdag, da hun fylte 36 år. Send noen varme tanker til bursdagsbarnet i dag, og skriv gjerne en hilsen til henne i kommentarfeltet. Jeg håper for øvrig at media markerer denne spesielle dagen litt ekstra. Skal se om jeg finner noen spennende saker som jeg kan legge ut i løpet av dagen.



Bilde tatt av Frank Powolny.

Marilyns filmkostymer auksjoneres bort

Den Oscar-nominerte skuespillerinnen Debbie Reynolds har satt sitt preg på Hollywood-historien. Hun har spilt i filmer som Singin' in the Rain, How the West Was Won og The Unsinkable Molly Brown, og vært gift med blant annet sangeren Eddie Fisher. I tillegg er hun mor til skuespillerinnen Carrie Fisher, som selv ble ikonisk i rollen som prinsesse Leia i Star Wars-filmene. Ekteskapet mellom Debbie og Eddie tok slutt da han innledet et forhold til venninnen hennes, Elizabeth Taylor. Eddie på sin side ble vraket av Elizabeth da hun innledet et forhold til Richard Burton under innspillingen av Cleopatra. Debbie valgte etterhvert å tilgi Elizabeth.

Det som kanskje ikke like mange er klar over er at Debbie samler på filmkostymer og andre filmeffekter. I årenes løp har hun samlet over 3500 kostymer, 20 000 originalbilder, flere tusen filmplakater og kostymeskisser og hundrevis av filmrekvisitter. Hun har kostymer fra klassikere som Citizen Kane, The Wizard of Oz, Ben-Hur, Gone with the Wind, Casablanca, Planet of the Apes, A Streetcar Named Desire, The Sound of Music, Cleopatra, The Philadelphia Story, How the West Was Won, Singin' in the Rain, To Catch a Thief og My Fair Lady. Hun har også kostymer som Marilyn brukte i filmer som Gentlemen Prefer Blondes, River of No Return og The Seven Year Itch.

Debbie startet Hollywood Motion Picture Museum ettersom drømmen hennes var å stille ut den fantastiske samlingen sin. Av økonomiske årsaker må hun imidlertid nå selge alt sammen. Gjennom en serie auksjoner, arrangert av auksjonshuset Profiles in History, får de som har penger til det muligheten til å sikre seg en bit av Hollywood-historien. Første auksjonen er 18. juni.





En av de tingene det knyttes størst spenning til er naturligvis prisen på Marilyns ikoniske hvite kjole fra The Seven Year Itch. Det forventes at den kommer til å bli solgt for en til to millioner dollar. For å forhindre at den historiske kjolen blir kjøpt opp av en privat samler, og kanskje aldri blir å se igjen, er innsamlingen SAVE-THE-DRESS startet. Les mer om hvordan du kan bidra her.

Sjeldne bilder av Marilyn oppdaget

Fotografen Anton Furys hobby er å oppsøke garasjesalg på jakt etter sjeldne leker. I 1980 gjorde han det som sannsynligvis er hans største kupp. Han betalte to dollar for to konvolutter med noen negativer i svart-hvitt. Da han kom hjem og studerte negativene fikk han seg litt av en overraskelse. Han hadde nemlig sikret seg en rekke bilder av både Marilyn og Jayne Mansfield.

Anton er fortsatt usikker på hvem som har tatt bildene, nøyaktig når de er tatt og hvem som eier opphavsrettighetene. Både antrekkene og skoene som Marilyn har på seg ble hun avbildet med flere ganger på begynnelsen av 1950-tallet, men bildene minner mest om noen som fotografen Bob Beerman tok av henne.

Se noen av bildene her.



Bilde tatt av Bob Beerman.

Marilyn-filmer på TV - uke 22

Ingen filmer eller dokumentarer denne uken.

Cursum Perficio: Marilyn Monroe's Brentwood Hacienda

Den neste boken jeg vil anbefale er Cursum Perficio: Marilyn Monroe's Brentwood Hacienda, skrevet av Gary Vitacco-Robles. I 1961 flyttet Marilyn fra New York og tilbake til Los Angeles med planer om å kjøpe seg hus. Hun ønsket seg et hus i lignende stil som psykiateren sin, dr. Ralph Greenson. Marilyns hushjelp, Eunice Murray, fikk i oppgave å hjelpe henne med dette. Fru Murray var godt kvalifisert til denne oppgaven ettersom hun og hennes ektemann hadde bygget huset til dr. Greenson.

I januar 1962 fant fru Murray et passende hus i 12305 5th Helena Drive i Brentwood. På noen fliser utenfor huset stod den latinske frasen «Cursum Perficio», som betyr noe slikt som «Min reise er fullført». Etter å ha konsultert med Joe DiMaggio bestemte Marilyn seg for å kjøpe huset. Det var det første huset hun hun hadde eid i sitt liv. Marilyn flyttet inn i mars, men natt til 5. august, under et halvt år senere, ble Marilyns reise fullført i nettopp dette huset.

Marilyn er en av tidens største filmstjerner, og filmstjerner pleier som kjent å bo ganske luksuriøst. Det faktum at Marilyns siste hjem var svært beskjedent til en filmstjerne av hennes kaliber å være, har fått mange til å fremstille det som om stjernestatusen hennes var dalende. Men hva var det egentlig som var viktig for Marilyn da hun skulle kjøpe seg hus? Hvilke planer hadde hun for huset? Og hva var hennes smak når det gjaldt interiør? Dette kan du lese mer om i denne boken. Den handler nemlig om de siste månedene av Marilyns liv, med hovedfokus på hennes siste hjem.

Ikke bare kan du lese mer om hjemmet hennes, men du kan også se massevis av illustrasjoner og bilder av både selve huset og interiøret. Jeg anbefaler å bla frem til denne delen av boken først, for da er det letterere å se for seg det som blir beskrevet i selve teksten.

Når man hører om de siste månedene Marilyn var i live er det som oftest fokus på det negative. Dette kan det naturligvis være vanskelig å unngå, for uansett hva man mener som foregikk, så endte det med at Marilyn døde. Denne boken skiller seg imidlertid ut. Ved å la huset hennes, og alle planene hun hadde i forhold til det, være hovedfokus, blir denne boken i stedet en beretning om håp og drømmer. Ved å se nærmere på hverdagslivet hennes bidrar forfatteren rett og rett med å menneskeliggjøre henne. Jeg synes faktisk at dette får hennes død til å bli enda mer tragisk.

De færreste vil få muligheten til å komme innenfor dørene i Marilyns siste hjem, og uansett om man hadde fått denne muligheten ser det ikke likt ut som da hun bodde der. Denne boken er nok det nærmeste du kommer, og det gjør den både unik og veldig interessant.

Ny Tumblr-blogg om Marilyn

«The Blonde Bombshell of Blogg.no», Nora Alexa, har nylig startet en blogg om Marilyn på Tumblr. Der poster hun daglig artige, interessante og kuriøse opplysninger om Marilyn, kombinert med nydelige bilder.

Sjekk ut bloggen her.



Bilde tatt av John Florea.

Marilyns frisyre kåret til en av de mest etterspurte

Dagbladet melder at Marilyns blonde krøller er kåret til den nest mest etterspurte frisyren i en undersøkelse utført at britiske Hairdressing Council. Audrey Hepburns frisyre fra klassikeren Breakfast at Tiffany's er den aller mest etterspurte.

På tredjeplass er supermodellen og 1960-tallsikonet Twiggys korte klipp. Fjerdeplassen er noe mer overraskende. Der finner man nemlig tegnefiguren Ariel fra Den lille havfruen. Andre kvinner med etterspurte frisyrer inkluderer Jennifer Aniston, Victoria Beckham, Rihanna og Eva Longoria.

Ifølge Dagbladet er det Marilyns frisyre fra Some Like It Hot kvinner spør etter, men originalartikkelen i Daily Mail nevner imidlertid ikke noe om dette. Jeg tror at de frisyrene som folk fleste forbinder med Marilyn var de hun hadde noen år tidligere.



Bilde tatt av Frank Livia.

Hør intervju med Marilyn fra 1960

Marilyn ble intervjuet av den franske journalisten Georges Belmont under innspillingen av Let's Make Love i 1960. Intervjuet ble gjort for Marie Claire, men kan også leses i boken Marilyn Monroe and the Camera. Ettersom intervjuet ble tatt opp på bånd, kan du høre en redigert versjon av det i disse klippene som for øyeblikket ligger ute på YouTube.

Del 1:

Del 2:

Del 3:

Del 4:

Del 5:

Del 6:

Hør også en redigert versjon av Marilyns aller siste intervju her.

Marilyn-filmer på TV - uke 21

Ingen filmer eller dokumentarer denne uken.

Marilyn and Me (1991)

TV-filmen Marilyn and Me fra 1991 handler om Marilyns angivelige forhold til Robert Slatzer. Hovedrollene spilles av Jesse Dabson og den kjente Marilyn-imitatoren Susan Griffiths. Robert har hevdet at han møtte Marilyn helt i begynnelsen av hennes skuespillerkarriere, at de innledet et forhold, giftet seg i 1952 og at han forble en av hennes nærmeste fortrolige frem til hennes død. I tillegg har han vært en av de aller ivrigste til å spre konspirasjonsteorier om at Marilyn ble myrdet grunnet hennes angivelige forhold til Kennedy-brødrene. Robert er imidlertid også en av de aller mest kjente Marilyn-bløffmakerne, og er derfor ikke å anse som troverdig. Utgangspunktet for denne filmen er derfor ikke så veldig bra, for å si det mildt.

Det er Robert som er hovedpersonen i filmen. Man følger forholdet hans til Marilyn helt fra deres første møte og gjennom deres mange oppturer og nedturer. Skuespillerambisjonene hennes skaper problemer for dem ganske tidlig, og de gjør det slutt flere ganger. De greier likevel aldri å glemme hverandre og finner stadig sammen igjen. I perioder er de samboere og ender også opp med å gifte seg. Marilyn blir imidlertid tvunget til å annulere ekteskapet av hensyn til karrieren. Det er også karrieren hennes som gjør at hun velger å ta abort da hun blir gravid med Robert. I det hele tatt er Marilyn egentlig en kvinne det ikke er så lett å like. Hun er svært egoistisk og til tider ganske frekk. Det er åpenbart at seeren skal ha sympati med Robert.

Skuespillerprestasjonene er som forventet i en TV-film: Helt midt på treet, men ikke så veldig mye mer enn det. Jeg synes imidlertid at Susan er langt svakere enn Jesse. Noen ganger blir det altfor tydelig at hun først og fremst er en imitator, ikke en skuespillerinne. Utseendemessig er hun likevel en av de skuespillerinnene som har spilt Marilyn som ligner mest på henne, men konkurransen er ikke veldig hard på det området. Den ekte Robert Slatzer har for øvrig en cameo i filmen som en som jobber for 20th Century Fox. Skuespillerinnen Terry Moore, som har hevdet at hun var venninne med Marilyn, har også en cameo som Johnny Hydes kone.

Dette er en biografisk film som det er ganske trygt å droppe, hvis man ikke er stor fan av Susan som Marilyn, da. Likevel er den utrolig nok langt i fra den verste rent underholdningsmessig. Men den er dessverre å anse som langt mer fiksjon enn fakta, så det er selvsagt viktig å ha i bakhodet.

Marilyn-filmer på TV - uke 20

Ingen filmer eller dokumentarer denne uken.

Dette innlegget skulle ha vært lagt ut på mandag, men jeg har vært så opptatt med andre ting at jeg glemte helt å publisere det.

Marilyns sangstemme

Marilyn ble aldri en like kjent sangerinne som skuespillerinne, men hun hadde den samme perfeksjonistiske innstillingen til å forbedre seg på dette området også. I løpet av karrieren jobbet hun med flere ulike sanglærere, og sang i flere av filmene hun spilte i. Hun utviklet raskt en svært forførende og lett gjenkjennelig sangteknikk.

De første sju årene av livet sitt bodde Norma Jeane hos fosterforeldrene Albert Wayne og Ida Bolender. Ekteparet var strengt religiøse, og populærmusikk var ikke tillatt i deres hjem. Norma Jeanes musikksmak ble naturligvis preget av dette. Den første sangen hun lærte seg var «Jesus Loves Me, This I Know». Bare fire år gammel hadde hun lært seg teksten og sang den i tide og utide.

Da hun som sjuåring flyttet sammen med moren, Gladys, ble det en del endringer. Gladys og de andre voksne gjorde det meste som Norma Jeane tidligere hadde blitt fortalt var synd. Da Norma Jeane sang «Jesus Loves Me, This I Know» oppdaget hun at det så ut til å gjøre de voksne ukomfortable, så hun sluttet å synge den. I stedet lærte hun seg sanger som hun hørte i filmene til Ginger Rogers og Fred Astarie.

Da Norma Jeane var gift med James Dougherty sang de to mye sammen. Han har påpekt at sangstemmen hennes på denne tiden hadde lite til felles med den hun senere ble kjent for: «Den var yndig og lett, en søt stemme og veldig forsiktig. Hun sang aldri særlig høyt, men du måtte bare lytte til den. Akkurat på samme måten som du må stoppe opp og lytte til en fugl, hvis man virkelig vil høre melodien. Jeg elsket å høre henne synge.»

Marilyn spilte sin første hovedrolle i en film i musikalen Ladies of the Chorus i 1948. Hun fremførte to sanger, og ble hodestups forelsket i sanglæreren sin, Fred Karger. Han var imidlertid ikke like interessert, så forholdet deres hadde ingen fremtid. Senere skal Marilyn angivelig ha innledet et forhold til sanglæren Hal Schaefer, da ekteskapet med Joe DiMaggio var iferd med å ta slutt. Han har uttalt følgende om henne som sangerinne: «Hun elsket å synge, hun sang bra, og hun forgudet idolet sitt, Ella. Den viktigste innflytelsen på Marilyn rent vokalmessig var faktisk albumet Ella Sings Gershwin, som jeg gav til henne.» Marilyn ble også venner med Ella Fitzgerald og hjalp henne med å få en spillejobb på den populære nattklubben Mocambo.

I 1952 sikret Marilyn en hovedrolle i det som skulle vise seg å bli en av hennes største suksesser, nemlig musikalkomedien Gentlemen Prefer Blondes. Sanglæreren Phil Moore, som jobbet med henne under innspillingen av denne filmen, har uttalt: «Hun høres alltid ut som om hun akkurat har våknet. Du ville bli overrasket over effekten dette har på de mannlige lytterne.»

Marilyn og sanglæreren Phil Moore i 1951:

Da produksjonssjefen i 20th Century Fox, Darryl F. Zanuck, så Gentlemen Prefer Blondes nektet han å tro at det var Marilyn selv som sang. Hun beviste imidlertid dette ved å synge for ham privat. Men det var også andre som mistenkte at Marilyn ikke kunne synge. Journalisten Dorothy Kilgallen hevdet at Marilyns sangstemme hadde blitt dubbet i filmen. Men denne kritikken ble korrigert av Darryl. Hun svarte da: «Det sjokkerer meg at en jente som kan synge så bra som det Marilyn gjør på Gentlemen Prefer Blondes-soundtracket (Ok, det er ikke Dinah Shore, men det er en kompetent profesjonell jobb), bare plutselig oppdaget talentet sitt nå nylig.»

I januar 1953 spilte Marilyn inn sangen «Do It Again», men den ble ikke utgitt før etter hennes død. I oktober samme året fikk hun platekontrakt med RCA Records. Den første utgivelsen hennes gjennom dem, «I'm Gonna File My Claim» og «River of No Return», fra filmen River of No Return, solgte 75 000 utgaver i løpet av de første tre ukene. Den andre utgivelsen inneholdt sangene «You'd Be Surprised», «Heat Wave», «Lazy» og «After You Get What You Want, You Don't Want It», som ble spilt inn til filmen There's No Business Like Show Business. Førstnevnte er ikke inkludert i selve filmen. Marilyn spilte også inn sangene «A Fine Romance» og «She Acts Like a Woman Should», men disse ble ikke utgitt før etter hennes død. En av sjefene for plateselskapet, Joe Carlton, beskrev stemmen hennes slik: «Stemmen hennes har en forsiktig og fløyelsmyk tone, på en måte som en kvinnelig Nat King Cole.»

Marilyn og sanglæreren Hal Schaefer i 1954:

       

Komponisten Lionel Newman, som var ansvarlig for musikken i en rekke av filmene som Marilyn spilte i, har også uttalt seg positivt om sangtalentet hennes: «Jeg synes hun var en bedre sangerinne enn de fleste som var profesjonelle sangere. Hun jobbet hardt og kom alltid tidsnok.» Marilyn selv oppsummerte ambisjonene sine på følgende måte: «Jeg kommer ikke til å bli fornøyd før folk vil høre meg synge uten å se på meg. Men det betyr ikke at jeg vil at de skal slutte å se.»

Marilyns kjole solgt for 348 000 dollar

Helgens auksjon, som ble arrangert av auksjonshuset Julien's Auctions, beviste atter en gang at interessen for Marilyn er svært stor. Som forventet var den svarte kjolen, som Marilyn hadde på seg på pressefesten før innspillingen av Some Like It Hot skulle starte i 1958, svært ettertraktet. Den endte opp med å bli solgt for 348 000 dollar, noe som tilsvarer rundt 1,9 millioner kroner. På forhånd hadde det blitt forventet at den skulle bli solgt for 20 000 til 30 000 dollar.

Andre Marilyn-relaterte ting som ble solgt for skyhøye priser inkluderte et grønt Pucci-antrekk og en mørkeblå badedrakt. Pucci-antrekket ble solgt for 48 000 dollar og badedrakten ble solgt for 84 000 dollar. Interessant nok finnes det ingen kjente bilder av at Marilyn har på seg noen av disse. Et sett med 13 bilder og originale negativer, samt opphavsretten til disse, ble solgt for hele 73 800 dollar.

«Dagen i dag beviste nok en gang at Marilyn Monroe fortsatt er den mest ettertraktede kjendisen i verden, selv om hun gikk bort for nesten fem tiår siden», uttalte administrerende direktør hos Julien's Auctions, Martin Nolan, ifølge ArtfixDaily.com.
 
Auksjonen beviste for øvrig også at prinsesse Diana fortsatt er svært populær. To av hennes kjoler ble solgt for henholdsvis 132 000 og 144 000 dollar. Bryllupet mellom hennes sønn, prins William, og Kate Middleton nylig gjorde nok ikke akkurat interessen for disse kjolene noe mindre.

Se alle resultatene fra helgens auksjon her.

Bilde tatt av Earl Leaf.

Marilyn og Abraham Lincoln

Abraham Lincoln var USAs 16. president og regnes som en av de største amerikanske presidentene gjennom tidene. Han var president under den amerikanske borgerkrigen og lyktes i å både bevare unionen og avskaffe slaveriet. Tiden hans som president fikk imidlertid en tragisk slutt da han ble skutt og drept mens han var på teater i 1865. Marilyn var en av hans mange beundrere. President Lincoln var nemlig ett av hennes største forbilder.

Marilyn hadde beundret president Lincoln helt siden hun gikk på skolen, men det ser ut til at Arthur Miller bidro til å øke interessen hennes for han. Etter at de to møttes for første gang i 1951 brevvekslet de litt. I ett av brevene skrev Marilyn: «De fleste mennesker kan beundre fedrene deres, men jeg hadde aldri en. Jeg trenger noen å beundre.» Arthur skrev da tilbake: «Dersom du vil ha noen å beundre, så hvorfor ikke Abraham Lincoln? Carl Sandburg har skrevet en praktfull biografi om han.» Samme dagen som hun mottok brevet kjøpte hun Carl Sandburgs biografi og ble senere venner med forfatteren selv. Hun kjøpte også et stort, innrammet bilde av president Lincoln som fikk hedersplassen i flere av hjemmene hennes. Da hun bodde sammen med Arthur hadde hun et litt mindre bilde av presidenten på nattbordet sitt. Faktisk skal noe av det hun fant tiltrekkende ved Arthur være det at han minnet henne om president Lincoln.



Sommeren 1955 ble Marilyn invitert til åpne et museum viet til Abraham Lincoln i den lille byen Bement i Illinois. Hun inviterte med seg fotografen Eve Arnold på reisen. På flyet skrev Marilyn en tale om president Lincoln. Da hun satt og øvde på talen om «vår avdøde, elskede president» mente Eve at det virket som om det var den daværende presidenten, Dwight D. Eisenhower, som var død. Marilyn gjorde også litt narr av manges fremstilling av henne som «dum blondine». Hun lot seg avbilde med bildeboken Lincoln: A Picture Story of his Life, ettersom onde tunger skulle ha det til at hun ikke kunne lese.

  



I et intervju med journalisten Maurice Zolotow, der han forsøkte å finne ut mer om faren hennes, kunne hun blant annet fortelle: «Min far er Abraham Lincoln. Jeg tenker på Lincoln som min far, mener jeg. Han var klok og snill og god. Lincoln er mitt ideal. Jeg elsker han.»

Les mer i arkivet » August 2011 » Juni 2011 » Mai 2011

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker



Blogglisten
hits